KIRKEN I LANDSKAPET OG LANDSKAPET I KIRKEN

”Å VÆRE I VERDEN”

Våre omgivelser påvirker oss. Noen ganger stopper vi opp og sier til oss selv: ”Her var det vakkert!” eller ”Her var det godt å være”. Vi kan kjenne det på kroppen når landskapet åpner seg opp på en høyde eller vi finner en lysning i skogen. Landskapet er ikke homogent. Det har sine ”brennpunkt”, sine betydningsbærende elementer. Vi etablerer oss i verden. ”Livet finner sted”, sier vi. Tidligere var kunnskap om naturen avgjørende for å overleve. I dag behersker vi naturen, tror vi. Med vår teknologi former vi det vi måtte ønske. Men av og til søker vi tilbake til naturen for ”å finne oss selv”.

Uten å tenke over det blir vi utsatt for en kraft som påvirker vår hverdag, og som er med å strukturere jordens overflate. Hva er opp og hva er ned? Når vi ser på et bilde, må vi ha det rett vei. Vi bruker krefter for å reise oss. Med kroppen vår opplever vi rommet. Vi kommer ikke unna tyngdekraften.

KIRKEN I LANDSKAPET

Med sin nærhet til naturen visste våre forfedre at det ikke var likegyldig hvor man slo seg ned. Man måtte naturligvis ta hensyn til jordsmonn og sollys ved etablering av en gård, men felleinstitusjonene finner vi ofte plassert på fremtredende plasser i landskapet. Før kirken kom, var høvdingsetet med de store gravhaugene å finne der. I høvdingens ”storstue” forgikk ritualer (hov) som sikret livets gang.

Kirkebygget plasseres i landskapet ”navle”. Det er på en høyde i det flate landskapet eller på en høyde i den brede dalbunnen. Men vi finner også kirken på neset som stikker ut i fjorden. Noen steder kan det synes vanvittig å plassere et bygg så utsatt for vær og vind. Men å uttrykke byggets innhold er så viktig at dette blir oversett. Der står det ”midt i verden” og forbinder himmel og jord.

Bronsealderfolket markerte midtpunktet med en steinrøys. I Kina satt keiseren på sin tronstol i verdens midtpunkt på et symbolsk fjell, og rundt hovedstaden var de fire andre fjellene som markerte universet, utformet som altere plassert i de fire himmelretningene. Åpenbaringsstedet som knytter sammen himmel og jord markeres med en forhøyning av jorden, et alter. Det er et bilde av fjellet som har kontakt med skyene og himmelen. Det hellige fjell finner vi igjen i mange kulturer bl.a. hos samene. Da sumererne slo seg ned i det flate landskapet ved Eufrat og Tigris bygde de altere formet som fjell (ziggurat).

Kirken plasseres på landstripen mellom havet og himmelen. Det høye fjellet hører med til himmelen, mens havet hører til kaoskreftene, men også de skapende krefter. Bibelen begynner og slutter med beretninger om havet. I begynnelsen stiger landet opp av havet og skapelsen går sin gang. I Johannes Åpenbaring står det at havet ikke er mer. Vi er flyttet et nivå høyere opp, og alle er bosatt på det hellige fjell.

Skaperverket gir oss en tidsrytme i dag og natt, og årstidene skifter. Solens kraft og dens vandring på himmelhvelvet uttrykkes på ulike måter i de fleste religioner. Riter ved vintersolverv har vært av stor betydning. Den romerske solfest 25. desember, ble til Jesu fødselsdag. Jesus var den nye sol som med kraft står opp i øst. Vi orienterer oss slik også møteteltet i ørkenen og Salomos tempel ble orientert. ”Det er det første i lovene våre at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred”, står det i Gulatingsloven.

LANDSKAPET I KIRKEN

Kirkebygget knytter seg til landskapet, og landskapet tar plass i kirkerommet. Veggene blir horisonter og avgrensinger, mens taket blir himling og hvelv. Med vårt blikk mot fondveggen har vi rettet oss mot øst. Fondveggen er symbolmessig alltid en østvegg, selv om den av ulike årsaker skulle ha en annen retning. Vi ser mot den nye morgen og håpet. Vi ser mot Jesu gjenkomst. Retningen gir en vei. Vi er på vei mot målet.

Den andre åpenbaringsretningen, verdensaksen, knytter de tre kosmiske verdener sammen i kirken, det som er over jorden, på jorden og under jorden. Ved neddykking i dåpen går dåpskandidaten ned i underverdenen i kamp med kaoskreftene og dør for ”å gjenoppstå med Kristus”.

Når vi legger verdensaksen ned i horisontalplanet i samme retning som østaksen, får vi ”undergrunnen” med vannet ved inngangen og fjellet med ilden i øst. Vi får en vandring fra havet i vest og opp til det hellige fjell i øst, fra dåpsgraven til alteret.

Dette idéprosjektet viser en kombinasjon av vei og senter. Vi er på vei fra skapelsen (vann, hulrom) til fullendelsen (masseform, ild) I nuet slår vi oss ned på vår vandring mot øst. Bygget uttrykker et møte mellom de massive veggene (himmelborgen) og det lette taket (sky, seil, telt). Se mer i "Kirken som bygg og bilde" s.62-65.

De første kirkene hadde ikke alter. Spisebordet for nattverden var et samlende element for måltidet. Men vi ser hvordan dette bordet etter hvert blir løftet opp og forvandlet til alter. Det blir også et gravsted. Alterbordet blir skjermet og omhegnet. Guddommen bor midt iblant oss, og vi hører sangen rundt hans tronstol.

I kirken St. Apollinare in Classe i Ravenna forteller utsmykningen at på samme måte som himmelen åpnet seg da Jesus tok med seg tre av sine disipler til Tabors fjell, slik er også denne kirken et åpenbaringssted hvor vi går opp til det hellige fjell.

Ved reformasjonen kom det frem ulike syn på alterets funksjon. Jesu offerdød var historie. Det var ikke behov for alter lenger. Alteret var noe som kom inn i kirken ved innflytelse av den hedenske kultus. Mennesket har behov for noe håndfast, et senter, som tydeliggjør forbindelsen mellom himmel og jord. I noen kirkesamfunn ble prekestolen dette samlingspunktet. Alteret ble fjernet. I stedet ble spisebordet satt inn ved nattverd. Det fikk frem igjen urkirkens samling om bordet. Vi ser hvordan kirkebygget formes om ordet og bordet, og hvordan menigheten grupperer seg rundt.

Å BLI OG Å VÆRE

Kirken er en rasteplass. På vår vandring på jorden finner vi en lysning i skogen eller et annet sted som egner seg for en stopp og hvile. Vi er på vei mot målet og vi er i målet. Dette kommer til uttrykk i aksen mot øst og i den vertikale aksen. Vei og senter er sterke bygningsmessige formasjoner. I Vestkirken har veien vært sterkt fremhevet, mens Østkirken har lagt vekt på sentralbygninger. Men det vil alltid være en kombinasjon av begge. En helhetlig gudstjeneste må hele tiden ha denne dobbeltheten i seg. Målet er der fremme, samtidig som ”gudsriket er midt i blant oss”.

I stikkordsform kan formasjonene settes opp med følgende uttrykk / beskrivelse:

Dette er motsetninger eller kvalitetsforskjeller som bør være til stede i en høymesse. Det hele kan kortes ned til ordene å bli og å være.

Å FORNYE KIRKEROMMET

Kirkerommet har gjennom århundrene endret karakter, og gamle kirker er forsøk forandret etter nye liturgiske idealer eller bygningsmessige stilarter. Hver tid har sine måter å kommunisere på. I dag er også kravet om tilgjengelighet og likeverd med å sette preg på kirkerommet. En rullestolbruker skal kunne komme frem til alter og kunne delta i nattverden.

Mens den reformerte kirke gjennomførte dramatiske endringer i sine kirkerom, var den lutherske mer forsiktig. Alteret får fortsatt stå der, men alterområdet blir åpnet for alle, og lekfolket får delta i nattverden. Påvirkningen fra den reformerte kirke er imidlertid til stede, og vi får kirkebygg formet som auditorium.

Sør-Fron 1787

Vågan 1898

En mangesidig ”vekkelse” kom med romantikken og interessen for kirkens tidligere historie. Igjen blir alteret fremhevet, gjerne i en nisje, men helst i et tilbaketrukket kor. For Norge ble dette av stor betydning, for nygotikkens kirke falt her sammen med en storstilt fornyelse og nybygging av kirker. En tredjedel av kirkene som står i dag er fra tiden mellom 1850 og 1900. Helt frem til 1950 er langkirken med det tilbaketrukne koret den dominerende kirketypen.

I disse kirkene er alteret gjerne utført som en kasse i tre. Det kan være laget med rammer og speil, men ofte er sidene overdekket med tekstiler, gjerne rød fløyel. Noen har fått billedvev som antependium. En altertavle står på kassens bakkant. Alterets og altertavlens bakside er et av de dårligst bearbeidede overflater i hele kirkebygget! Det kan aldri ha vært meningen at folk flest skulle se dette. Men det gjør vi når vi går rundt alteret ved ofring. Er det en påminnelse om at det hele er en kulisse? På kassen er det en hvit duk som mer eller mindre tilfeldig henger ned på tre sider, og på toppen finner man flere steder en glassplate her. Baksiden av alteret har som regel dører, og inne i alteret er det diverse ting fra lysestumper til støvsuger. Man må kunne si at det hele er misvisende/ tilsløret både som alter og som nattverdbord. Det blir derfor heller ikke noe kraftfullt uttrykk.

Heller ikke døpefonten er klar i sin tale. Når det ikke skal være dåp, er den satt bort bak korskranken. I mange kirker er det plassert en stor duk under dåpsfatet. Det som skulle være et volum til å senkes ned i blir til et dekket bord. Noen steder har man arvet middelalderens store døpefont i stein. Et klenodium som bare blir til bry. Den står enten alltid i veien eller så ser man ikke hva som foregår der når det er dåp.

Ved tydeligere å markere handlingsstedene og å fremheve formgivningen av handlingsgjenstandene vil bevisstheten om handlingen og dens betydning forsterkes vesentlig.

Hva er et alter, og hva er et nattverdbord? Hva skal dåpen uttrykke? Er det et fortettet landskap som kommer til syne i kirkerommet? Er vi på vandring fra havet og opp til det hellige fjell?

Et hvert kirkerom har sin kraft, som påvirker oss. For å avdekke rommets ånd forsøker vi å analysere hvilke forhold som kan forårsake vår opplevelse av rommet. I romanalysen inngår 8 elementer:

Når vi kommer til et rom søker vi etter et trygt sted å sitte. Det kan være inntil veggen, i en sone i rommet hvor man ikke er så synlig eller ved en søyle. Gudstjenesten handler om et møte. Rommet og liturgien skal hjelpe oss til å møte hverandre. Hvordan kan vi lage rom som gir trygghet og samtidig nærhet?

I arbeidet med å fornye liturgien er kravet om at også eldre kirker skal ha alter/nattverdbord hvor liturgen står på andre siden av bordet vendt mot menigheten under nattverdfeiringen, blitt fremsatt. Tilsvarende har den katolske kirke gjennomført for flere tiår siden. Her finner vi eksempler på at man ikke har vært redd for å omforme gamle, betydningsfulle kirker. Det er ikke bare nye gjenstander i kirkens gamle stil, men også dagens språk får lov å tale. Det er en forskjell i betoning/ forståelse av nattverden i den katolske kirke og i den lutherske. Nattverdbordet fremheves også som et alter, men må den være det i den lutherske kirke? Ved å få et nytt bord ut i kirkerommet som samtidig har alterets funksjoner, får vi to altere. Det vil virke forvirrende. Vi kan se hvordan det gamle alteret i katolske kirker ombygges til andre funksjoner som sakramentgjemme eller bakgrunn for bispestolen.

Alteret er steinen som vi har reist for å markere at ”her er Guds hus, her er himmelens port”. Det er den indre markering av kirkens plass i landskapet. Det er stedet for bekjennelse, skriftemål, forbønn og velsignelse. Nattverdbordet er stedet der vi samles på jorden hvor vi deler brødet og vinen som blir gitt oss, båret ned fra fjellet, dit vi på forhånd har gitt våre gaver.

Se Solvangkirken

Ved å dekomponere det vanlige alteret til en altervarde og et nattverdbord får vi to handlingssteder i kirkerommet med helt ulike uttrykk. Altervarden er klippen som markerer åpenbaringsaksene, og som med sin faste form står i kontrast til spisebordets lette uttrykk. Nattverdbordet settes bare frem når det skal brukes i gudstjenesten. Når det ikke er i funksjon som nattverdbord, kan det brukes i forbindelse med et andaktssted eller det lagres. Denne todelingen kan brukes i både nye og gamle kirker.

I en ny kirke med et fast bordalter ute i kirkerommet kan det lett bli konflikt i bruken av rommet når det f.eks. skal holdes konserter eller andre aktiviteter/ uttrykksformer skal fremføres. Ved å ha altervarden som det faste punktet som gir fasthet og retning, kan rommet ommøbleres for ulike handlinger. Det gjelder også for en høymesse. Særlig i en liten kirke er det viktig å la et sentralt areal oppta mange funksjoner, slik at fleksibiliteten blir stor. Det andre faste punktet er dåpsgraven/døpefonten med rennende vann, som er plassert nærmere inngangen.

Hvor mye må forandres i alterområdet i de gamle kirkene? Å gjøre om alteret til et frittstående bordalter vil i de fleste tilfeller være et stort inngrep. Det er heller ikke sikkert at det er noen god løsning totalt sett. I mange kirker er det mer enn to trinn opp til koret. Det er ikke enkelt å få til rampe. Mange steder står prekestolen i koråpningen og stenger for sikten til alteret. Den fremre del av skipet har behov for fleksibel møblering i mange sammenheng.

Se Lille-hammer kirke

Ved å plassere et nattverdbord ut i midtgangen fremme i skipet, gjerne på et flyttbart podium, kan menigheten sammen med sangkoret omslutte bordet på alle sider. Fremme snus sitteplassene 90 grader, og langkirken mykes opp med sentralkirkens elementer. Alteret med alterringen kan forbli som før. Det betyr ikke at dette ikke er i funksjon. Etter nattverd kan man gå opp til alterringen for en stille stund, - ved vielse skjer handlingen her o.s.v. Det gamle alteret bør tydeliggjøres mer som alter ved at det avkledes og får kraft som alter tilbake (evt. ved ombygging).

I denne forandringen bør også døpefonten få en ny plass ute i skipet, gjerne i krysningspunktet for kirkens tverrakse, dersom en slik akse finnes. Men det går også an å lage en tverrakseakse ved å ta bort noen benker. En god plass kan være i området hvor benkene skifter retning når man snur de fremste sitteplassene 90 grader.

Ved dekomponering av alteret i altervarde og nattverbord blir funksjonene tydeligere. Elementene kan være på samme sted med bordet som står på klippen, eller de to elementene kan ha ulik plass ved at bordet flyttes. Med alteret som det faste punktet, nattverdbordet som settes frem i skipet etter behov og en fast plassert døpefont nærmere inngangen, tar man mer av rommet i bruk. Liturgen blir tvunget til å tenke litt annerledes, og menigheten blir trukket mer med i den store fortellingen om vandringen fra havet og opp til det hellige fjell, - hvor vi møter et ansikt.

Henvisninger til utdypende tekster, bilder og tegninger som er laget av forfatteren

Boken ”Kirken som bygg og bilde” (Asker 2001):

s.7- 21, 62- 65, 94- 101, 106- 112, 180, 188- 194

Kirkekonsulenten informerer

- 1-1998 Kirken i landskapet

- 1-1999 og 2-1999 ”Landskapet” i kirkerommet

- 1-2000 Kirkerommets møblering

- 2-2002 Noen forslag til forbedring av kommunikasjonen i det rektangulære rommet.

- 2-2003 Å bli og å være.

- 2-2005 Kirkens kroppsspråk

Billedforedrag Copyright Arne E. Sæther