VOLDA KIRKE, - ET BYGG I EN TOTUSENÅRIG SAMMENHENG

 
                                                 
  Kirken er et møtested. Det kommer klart frem i fondveggen i Volda kirke, hvor Kristus kommer mot oss med åpne armer. Men armene er ikke bare uttrykk for en favn, de er samtidig rettet oppover. De løfter oss opp og formidler en forbindelse mellom him-mel og jord. Møtestedet for vår gudstjeneste har forandret seg i løpet av kristendommens historie. Selv sa Jesus at det var ikke så viktig hvor vi tilba Gud. Det viktigste var at vi tilba i ”Ånd og sannhet” (Joh.4.20-25). Han var etter sin oppstandelse det nye tempelet som ble bygd opp med de levende steiner som er menigheten. Kristi legeme som bygges opp ved at menigheten samles, er med andre ord det viktigste. Men når vi samles, har vi behov for beskyttelse mot sol, regn og inntrengere. Vi bygger møteplassen, men når vi bygger, uttrykker vi oss. Arkitektur er et språk. Det påvirker vårt møte med sin atmosfære, og det legger hindringer i veien eller understøtter møtet mellom Gud og mennesker og mellom menneskene.  
    De første kristne ble delvis tvunget til å møtes i hemmelighet. Deres kirker var vanlige boliger hvor rommene ble utnyttet til ulike formål. En slik kirke er funnet i Dura Europos i Syria.  Det hverdagslige spisebordet for nattverden blir satt inn i den nye helligdommen da kristendommen blir offentlig godkjent og støttet. Gjennom årene ser vi hvordan dette spisebordet blir forvandlet til offeralter, og hvordan presten forandrer plass fra å være bak nattverdbordet til å stå foran alteret. Dette er en totalt annen situasjon. Vi ser også hvordan alteret blir hegnet om med skranker og billedvegger (ortodokse kirke). Fra å være en gudstjeneste hvor lekfolket deltok aktivt, blir den overtatt av presteskapet som gjerder inn sitt eksklusive område. Slik var situasjonen da kristendommen kom til Norge. Kirkebygget besto av to deler: sanghuset/koret for presteskapet og skipet for menigheten. I tillegg kom klokkestøpulen. Kor og skip er ikke bare delt i to enheter med en smal koråpning, men har vanligvis også en høydeforskjell på gulvet. Man går opp til alteret, og selve ordet betyr forhøyning. Ved reformasjonen prøvde man i den lutherske kirke å bryte ned dette skillet mellom kor og skip og lot menigheten bli aktiv igjen med deltakelse i nattverden og formidling av troen i ord og toner. I reformerte kirker ble det ”hedenske” alteret tatt ut, og et vanlig spise-bord satt inn i rommet ved nattverd. I den liturgiske fornyelse i våre dager har man sett tilbake til kirkens første år, og i nyere liturgier fremheves lekfolkets deltakelse og samling om nattverdbordet.  
      Når koret under middelalderen blir skilt ut som et hellig område, markerer det himmelen på jorden. Her lød sangen, her lyste det i mørket og blinket av sølv og gull. Men vi som gudstjenestedeltakere blir tilskuere i stedet for selv å være i gudsriket her og nå. Ved reformasjonen forsøker man å gå tilbake til enhetens rom. Men vi ser hvordan handlingene etter hvert konsentrerer seg om prekestolen, og korskirken eller åttekantkirken blir ideelle kirkerom hvor mange kan høre presten. Med prekestolen plassert over alteret uttrykkes hva som er viktigst.      
                                                 
  Naturkreftene er ikke å spøke med. Den største kraft er solen. Liksom tempelet i Jerusalem og mange hedenske templer ble hovedinngangen i de store, nye kirkene under keiser Konstantin rettet mot øst, mot soloppgangen. Kristus var solen som ga oss en ny dag. Romernes store solfest ble til Jesu fødselsdag. Når tempelporten ble åpnet i det hedenske tempelet skinte solen inn på gudefiguren, som var plassert i enden av rommet. Når kirkedørene ble åpnet skinte solen på menigheten, som var Jesu legeme. I Jesus var Gud kommet til jorden. Forventningen om Jesu gjenkomst var rettet mot øst. Dette var også bønneretningen. Menigheten snudde seg mot inngangsdøren. Kirken var ikke bare et åpenbaringssted, men den hadde også åpenbaringsretninger, - mot øst og vertikalt. ”Det er det første i lovene våre at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred ..”, starter Gulatingsloven med. Da kristendommen kom til Norge var koret med alteret rettet mot øst. Siden har det vært tradisjonen. Nå hender det at noen kirker ikke er orientert. Det kan være landskapets form eller tomteforhold som har vært prioritert når bygget skulle plasseres, fremfor østretningen. Men liturgisk sett er fondveggen alltid en østvegg. Kirken knytter seg til solen og naturen.  
                       
   

I kirken St. Apollinare in Classe i Ravenna fra 549 er fondveggen dekket av mosaikk. Hva er det man ønsker å fortelle? Her er innebygget en liten rebus. Nederst i halvkuppelen ser vi en rekke sauer. Vi kan telle 12. Midt blant sauene står en person hvor det er skrevet St. Apollinare. Han var den første biskop i Ravenna. Over ser vi 1+2 sauer, et rundt blått felt med stjerner, et kors med et ansikt i krysset, en hånd som stikker ned fra himmelen og to personer hvor det står Moses og Elias. Du kom frem til at det må være fortellingen om Jesus som tok med seg 3 disipler på et høyt fjell, og himmelen åpnet seg? Med bildet ønsker man å formidle at også dette er et åpenbaringssted. Her går vi opp alle trappetrinnene opp til alteret, - opp til det hellige fjell.

 
                       
 

De første offisielle kirkene var staselige og imponerende innvendig. Utvendig gjør de ikke mye av seg. Når man gikk inn i en kirke kom man til en indre, annerledes verden. På fondveggen stråler den regjerende Kristus mot oss i skinnende mosaikkbiter. Forbildet var audienshallen formet som basilika. Etter hvert som kirken får fotfeste, markerer den seg også mot den ytre verden med en sterkere artikulering av veggene og tårn som reiser seg opp. Klokketårnet blir en del av kirken, først som en frittstående kampanile, senere som en del av byggverket. Lik forsvarstårnenes plass ved byporten blir tårn også plassert ved kirkens inngang i vest. Kirken er under romansk tid en himmelborg. Under gotikken oppløses murveggene, og lyset fra himmelen stråler i utallige farger gjennom kirkens glassmalerier.

Når vi ser på hvor kirkene i oldtiden ble plassert i landskapet, finner vi at mange er tilknyttet en helgens gravsted, slik vi også finner eksempler på i Norge med St. Olav og St. Sunniva. Men i middelalderens byer ser vi hvordan kirken markerer seg med sin størrelse og høyde og er det faste punkt midt blant borgernes boliger og verksteder. Ute i landskapet finner kirken i Norge sin plass på steder som forteller om kirkens betydning. Landskapet er ikke homogent. Det har sine høyder og daler. Kirken reises på en høyde i den brede dalen eller på et nes ute i fjorden på et sted som uttrykker ”vår væren i verden”. Det er stedet hvor våre livssyklusriter foregår.

 
                         
   

Å bli døpt markerte inngangen til det kristne fellesskapet. Det skjedde gjerne på et sted med rennende vann og med full neddykking. Handlingen symboliserte at man døde for å gjenoppstå med Kristus. Vannet er kaoskreftene hvor man tok kampen opp med de onde makter. Men vannet er også det livgivende.

I senmiddelalderen ble det etter hvert vanlig med overøsing i stedet for neddykking av barnet. Man mistet da noe av den sterke symbolikken som neddykkingen gav. Det var vanlig hos oss å ha døpefonten ved inngangsdøren. Dermed fikk man frem dåpen som inngang til fellesskapet.

 Dåpsgrav fra Speitla (Tunisia)

 
                         
 

I første del av 1800-tallet får romantikkens ideer sterk innflytelse på kirkebyggets utforming. Om ”religionen” ble det sagt: ”Dets vesen er verken tanke eller handling, men anskuelse

og følelse”. Den ledende teolog var Friedrich Schleiermacher (1768-1834) som uttalte at religionen ikke var filosofi, ikke metafysisk tanke, ikke naturvitenskap, ikke opphengt i dogmatiske formuleringer, men ”følelse og smak for det uendelige”. Følelsene er det primære. Tro og handling er sekundært. Gud blir en subjektiv opplevelse.

På samme tid våknet interessen for tidligere tiders byggekunst. Ulike stiler fra ulike tider ble sammenliknet. Oldtidens basilika ble hevdet å være det egentlige kristne byggeprinsippet.

Tidligere var kirkebygget formet for å artikulere stedet for den gudstjenestelige hendelse her og nå. Med romantikken kom kravet om å skape de sakrale rammer som ga ”sikt til et utenfor”, - ” ideelle avstand til et egentlig”. Tidligere bygget man kirker i den stilen som var rådende. Både kirke, slott og bolig hadde et felles preg som dannet en enhet. Nå ble arkitekturen gitt en mer visuell assosiativ funksjon. Dette var et brudd med reformasjonens idealer, - ikke selve bygningsstilen, men forståelse av rommet. For kirken blir den romanske og, aller helst, den gotiske stilen valgt. Tysklands ledende arkitekt Karl Friedrich Schinkel (1781-1841) tegnet forslag til kirke som uttrykker tidens tanker bl.a. St. Gertrauds kirke i Berlin, 1819 (nedenfor). Det hele formet i gotisk stil.

 

I romantikkens idealer ser menigheten mot et mål langt borte. Forkynnelsen til omvendelse her og nå ble til ideell sikt (innsikt). Målet i nuet, den etterstrebte moralske idé, rykket ut i det fjerne. Innholdet i det formidlede budskap ble til tidløs sannhet. Den distanserende ettertankens forståelse ble bildet av kirken.

Tegningen til Schinkel viser et atskilt prekenrom og et alter/nattverdsrom. I en tid hvor prekenen har vært dominerende, og hvor til og med forbønner ble bedt fra prekestolen, gjenoppdages alteret. Alteret skal minst markeres med en nisje, og aller helst får det et eget rom. I Tyskland har man jevnlig konferanser om kirkekunst, kirkebygg og liturgi. Dette er en tid hvor norske arkitekter har en meget god kontakt med Tyskland, og mange ble utdannet der. Siste halvår av 1800-tallet er den største kirkebyggperioden i Norge etter reformasjonen. En tredjedel av de kirkene som står i dag, er fra denne perioden. Grunnen til denne satsingen  er ikke minst en ny lov i 1851 som sa at det skulle være plass til 30% av befolkningen i kirken, men også kommunalt selvstyre og bedre tider hadde stor betydning.

Innflytelsen fra Tyskland var meget sterk. ”Eisenacher regulativet” fra 1861 som satte krav til kirkebygget, ble brukt som forbilde også hos oss. Her er noen av paragrafene:

 *  Kirken skal ha rektangelplan med apside mot øst. Inngangen skal være i vest. Sentralbygg skal bygges som åttekant.

 *  Kirkens verdighet skal sikres ved å knytte seg til en vel utviklet byggestil, - først og fremst den romanske og gotiske.

 *  Kunsten skal tilpasse seg kirkens stil, og bilder skal ha motiv fra frelseshistorien.

 *  Prekestolen skal plasseres på korbuens pilar, og orgelet skal ha plass på galleriet i vest.

 

Forbildene i Tyskland var bygget i tegl. Vi får også noen teglbygg hos oss, men de fleste kirkene blir bygget i tre, så nygotikkens formspråk blir tilpasset dette materialet. Vi fikk ”kirken som ser ut som en kirke”.

Ordet ”sakral” blir ofte brukt om den nygotiske kirkestilen. Bruk av ordet kan som regel erstattes med ordet ”høytidelig”. Sakral betyr ”hellig”, det vil si ”satt til side”. Kirken er satt til side for å tjene. Bygg eller gjenstander er sakrale når de i funksjon, materialer og formspråk sikter på å tjene Guds folk i dets felles liturgiske liv.

Den tradisjonelle kirken har en sterk form som binder mange elementer sammen. Kirketårnet er både en klokkebærer og en markør av stedets ”navle”, men det er også et ”forsvarsverk” ved inngangen vendt mot solnedgangen, - klar til kamp mot mørkets makter.

Planformen med rektangulært skip og tilbaketrukket kor dominerer helt frem til 1965. Da overtar rektangelformen, og koret blir en del av hovedrommet. Etter hvert kommer vifteformen, hvor menigheten sitter rundt bordalteret. Men underveis er langkirkeplanen påvirket både av nasjonalromantikken og engelske landsbykirker. I 1887 erstattes den danske salmemessen med en norsk høymesse (delvis prosamesse). I 1920 får vi en prosamesse. Fortsatt er prekenen et hovedelement. I høymessen fra 1977 blir nattverden og lekfolks deltakelse fremhevet.

Her er nå skissert en bakgrunn for det formspråk og de planløsninger som Volda kirke fikk ut fra den generelle historiske bakgrunn og tradisjoner. Volda kirke som ble vigslet i 1932 har også en lokal historie som utspant seg etter at den gamle korskirken i tre brant i 1929. Den skal jeg ikke komme inn på. Men jeg kan bekrefte hva jeg har opplevd ved andre kirkebranner: Før branntomten er kald, kommer kravet om å bygge opp kirken slik den var før brannen. Da er det lurt å bruke litt tid og tenke igjennom saken. Det ble steinkirke i stedet for tre, og det ble en langkirke i stedet for korskirke. Nå kan det hevdes at Volda kirke er en korskirke, men ser vi på interiøret er det en ren langkirke med tilbaketrukket kor. Sideskipene har ingen innflytelse på hovedformen. I Norge har vanligvis kirkene vært bygget i tre, selv om paven påla at de skulle bygges i mur. I den store kirkebyggperioden 1850-1899 ble 84% av kirkene bygget i tre. I perioden 1900-1949 fikk murkirkene en større andel med 24%. I våre dager dominerer murkirkene med ca 2/3 av kirkene.

Arkitekten og billedkunstneren har sine forbilder og sin personlige stil. Hva gjør at vi kan se at kirken er tegnet av Arnstein Arneberg og at hovedutsmykningen er laget av Hugo Lous Mohr? Vi kan se på andre arbeider som disse har gjort og kjenner igjen noen trekk. En særpreget form som markerer Volda kirke er det meget høye tårnet og dets avslutning. Vi kan se tilløp til dette i et kirkeprosjekt som Arneberg tegnet for Aurskog-Høland kommune i 1919. Et markert tårn finner vi også i mange av forslagene til Oslo rådhus. Men vi ser sammenhengen med Volda kirke i mange arbeider som kommer senere (Fiskum, Glemmen, Bjerkvik), hvor tårnet er så høyt at det nesten løsriver seg fra hovedformen. Arnstein Arneberg står oppført med 13 kirker. Noen ble avsluttet etter hans død. Men han har også en rekke restaureringer eller større arbeider i 33 kirker. Vi kan se hvordan korskillet som han tegnet for Uranienborg kirke i 1929 får plass i Volda kirke. Hugo Lous Mohr har hovedutsmykningen i 3 av Arnebergs nye kirker (Volda, Glemmen, Dale). Mens hans største verk er utsmykningen av Oslo domkirke ved restaureringen der.

Med sine spesielle detaljer er likevel Volda kirke en del av det bildet folk flest har om kirkebygget som form. I begynnelsen av 1960-tallet kommer helt nye former både innvendig og utvendig. Arkitektur og liturgi gjennomgår en radikal fornyelse. Gudstjenesten forandres med bl.a. forbilder fra oldkirken, og kirkebygget er ikke lenger bare en søndagskirke, men det er et bygg for menighetens aktiviteter hele uken igjennom. I tillegg til kirkerommet er det møtesaler, grupperom og kontorer. Ikke minst blir kjøkkenet et viktig rom. I de eldre kirkene fikk man dekket de nye behovene ved bygging av menighetshus nær kirken, eller ved å legge til en fløy til kirkebygget. Men mange steder ble ominnredning eller ombygging av den gamle kirken gjennomført for å få plass til kirkekaffe, undervisningsrom eller nødvendige birom. Dette er behov som mange kirker venter en løsning på, også Volda kirke.

 

Av andre viktige ting som påvirker løsninger og krever forandringer er tilrettelegging for funksjonshemmede. Kirken har vært forholdsvis flink i forhold til andre institusjoner når det gjelder tilrettelegging for hørselshemmede. Med stor vekt på ordet og forkynnelsen var det viktig å nå ut, og man fikk installert høreanlegg og teleslynge. Det har vært langt verre å få tjenlige løsninger for bevegelseshemmede. Her har man altfor ofte lagt rampen til en sideinngang, rullestolbrukere har sittet på utstilling i midtgangen, og koret har vært utilgjengelig. Å løse dette skikkelig krever ofte noen bygningsmessige inngrep. Nå er det heller ikke nok med et vanlig toalett. Det skal være hc-wc. Man skal også ta hensyn til synshemmede med skikkelig belysning og fravær av ødeleggende motlys. Talerens ansikt skal sees. Det får man til ved at ansiktet belyses og/eller at avstanden blir mindre mellom prest og menighet. Gode løsninger for ulike funksjonshemmede er som regel gode løsninger for alle.

 

De siste 10-20 årene har ønsker om en mer åpen kirke og nye uttrykksformer vært med å påvirke kirkerommet. Et eller flere andaktsteder har fått plass. Bruk av lysglobe eller et annet lyssted er tatt i bruk, gjerne i nærheten av inngangen. Lysgloben brukes også i forbindelse med forbønn under gudstjenesten. Da settes lysgloben fremme i skipet. Bruk av lysgloben er importert fra Sverige. Der ble den første laget til verdenskirkemøtet i Uppsala i 1966.

Plass til barnevogner og en liten krok for de minste barna har også kommet inn i kirkerommet. Både barnekrok og andaktssted krever plass, så benker må tas ut.

Mange ønsker at kirken skal få stå uforandret. I en verden som stadig er i endring er det godt med noe som er stabilt. Men ser vi bakover i kirkebyggets historie, ser vi at bygget hele tiden har vært under endring med utvidelser og nytt inventar. Var det nødvendig, så bygget man nytt. At mange gamle kirker ut fra historiske årsaker kunne ha vært spart, ser vi i dag. Men den levende menighet må ha møteplasser som sikrer dens liv. Dagens kirke er også morgendagens kirke, derfor må den hele tiden utvikles.

 
                                                 
                                 
      Volda kirke var tidligere langt mer synlig enn den er i dag. Tårnet er fortsatt et samlende punkt, men vi ser hvordan store bygningsvolum i noen siktlinjer reduserer kirkens dominans.      
     
                             
     

Tårnet markerer inngangen i  vest-nordvest. Tårnet er så høyt i forhold til hovedkroppen at det nesten løsriver seg.

 

Kirken er orientert med alteret/koret vendt mot  øst-sørøst.

     
             
    Under galleriet ved inngangen har kirken fått et innvendig ”kirketorg”. Det er et område for fordeling av trafikk, plass til andaktsted, oppbevaringsmøbler og barnekrok. Salmebokvogn og hyller for sitteputer bør ikke være høyere enn benkene. Området oppleves i dag som noe kaotisk.          
                   
   

Kirken har fine smijernslamper, men lyssettingen er dårlig. Lyspærene har et stikkende lys. En demping av lysstyrken og supplerende lyskilder som får frem det fine rommet er ønskelig.

 

           
      Alterområdet isolerer seg fra skipet. Her er flere elementer som skaper skille: Korområdets smalere form, innsnevring av koråpningen med korskille og 5 trinn opp. Dette er nesten som i middelalderen da lekfolket ikke hadde adgang. Men det er noe som skiller. I middelalderen sto døpefonten ved inngangen til kirken. Her er også den plassert i koret. Den dominerende prekestolen strekker seg fra koret og ut i skipet. Menigheten er tilhørere og tilskuere. Men de som sitter i sideskipene kan ikke følge med i hva som skjer i koret. Som de gamle korskirkene er sideskipene først og fremst rom for tilhørere.    
    Ulike tradisjonelle kristne symboler er skåret ut og malt på korskillet, prekestolen, lesepulten, døpefonten og alterringen. I enden av rommet ståler Kristus mot oss omgitt av kjente motiver fra Jesu liv. Dette er fine arbeider. Alteret er formet som en rektangulær kloss. Det er mer et offeralter enn et nattverdbord.  Selv om det brukes dåpsfat, har døpefonten et stort volum som understreker dåpens betydning. Hadde døpefonten vært uthult, hadde det vært plass til nedsenkning av barnet.                
                                         
                     
                                                 
 

FORSLAG TIL FORNYELSE AV VOLDA KIRKE

Utgangspunkt for forslaget er:

1)       Fornye liturgien og bedre kommunikasjonen

2)       Tilrettelegge bedre for funksjonshemmede og barn

3)       Utnytte romresursene på en bedre måte

Forholdene må legges til rette slik at rullestolbrukere kan komme inn hovedinngangen. Ved inngangen bør det være et hc-wc. Området under galleriet forblir fortsatt et indre kirketorg. Det kan være en barnekrok her eller i sideskipet. Benkene er beholdt frem til sideskipene. I sideskipene erstattes benker med stoler. Fremme i skipet erstattes benkene med stoler og evt noen korte benker. Et flyttbart podium med plass for nattverdbord og annen møblering settes ut i skipet. (s.94-100).  Nåværende alters funksjon deles i alter og nattverdbord. Døpefonten får fast plass ute i skipet. Handlingsstedet i ”midtgangen” omkranses av menighetens sitteplasser på 3 sider. I kortrappen og i koråpningen er det plass for sangkor. For å komme opp de 5 trinnene til koret er det foreslått heis. Alteringen kan være som nå, eller den erstattes med flyttbare knefall.

I den sørlige sidearmen er det foreslått å sette opp en skjermvegg. Man får da et rom som kan benyttes som kapell eller undervisningsrom. Bildet til venstre viser hvordan en slik vegg kan ta seg ut.

 

 

 

 

 

 

 

Her vises bruk av sidearmene til undervisning og andakt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Møbleringen fremme i skipet er fleksibel, men døpefonten står på samme sted.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

Koret er tatt i bruk til en mindre gudstjeneste eller vielse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er konsert og forholdene ligger godt til rette når det er fleksibel møblering og korskillet er tatt bort.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For et oversiktlig og illustrasjonsrikt supplement til artikkelen henvises til min bok ”Kirken som bygg og bilde”

   
                          FORNYELSE