TILBAKE

LITURGI OG KOMMUNIKASJON, - en fornyelse av langkirken

KIRKENS KROPPSSPRÅK

kommunikasjon og likeverd

universell utforming

Tekstboks: Kirkebygget har et kroppsspråk. Det kommer til uttrykk i dets plass i landskapet eller byplanen, hvordan bygget ”møter himmelen” eller hvordan bygningsmaterialene benyttes. I kirkerommet vil belysning, former, inventar, utsmykning m.m. være med å påvirke vårt gudsbilde og menneskesyn. Bevisst eller ubevisst blir vi påvirket av omgivelsene. Det er viktig at det kirken ønsker å formidle kommer frem og ikke blir forstyrret av visuelt støy eller fysiske hindringer. Det må være en samstemmighet mellom det ytre miljøet og kirkens budskap for å unngå en dobbelkommunikasjon. Hvordan kan vi uttrykke kirkerommet som stedet for åpenhet, tillit, forlatelse, befrielse, gjenopprettelse og fellesskap? Kirkerommet skal uttrykke det samme som evangeliet og gjøre oss hele.
 

 

 

 

 

 

OMGIVELSENE PÅVIRKER

Kirken er et annerledes bygg som er innviet til sitt formål. Bygget er "satt til side for å tjene" som møteplass for Gud og mennesker og mellom mennesker. Det er sakralt.

Enhver bygd har sin kirke. Dette er med å understreke bygdas samhørighet, og bygget ligger gjerne i landskapets sentrum, som et uttrykk for vår væren i verden. Her foregår våre livssyklusriter. Kirkebygget er bærer av historie,

og i tidligere tider var det bygdas eneste kulturhus.

Kirkebygget har stadig vært under forandring. Grunnen kan ha vært ønske om å tilpasse det tidens stil, behov for utvidelse eller liturgiske krav. I dag benyttes flere uttrykksformer for bare tre tiår siden var fremmede. Vi har fått prosesjonskors og lysglobe, og vi beveger oss mer i kirkerommet. Den nye barnekroken er ikke bare en praktisk anordning, men også et signal om at vi ønsker barna velkommen til kirken. Vi ønsker større fysisk åpenhet og tilgjengelighet, - et sted hvor gudstjenesten kan uttrykke seg i mange "språk". Men her møter vi motstand i det eksisterende kirkerommet. Vi må lære oss å utnytte den gamle kirken

og forandre den på en god måte, der det er nødvendig.

Særlig i Norge, som ikke har så mange slott, herregårder eller festninger har kirken blitt den viktigste kulturarven som vi har. Ut fra det er det forståelig at man setter begrensninger for hva man kan forandre i en gammel kirke. Men samtidig må det være en forståelse for at menighetene har behov for å tilpasse kirkene etter dagens ulike krav.

Selv om kirkebygget rommer verdifull kunst og mange kulturskatter, er det ikke et museum. Det skal være et levende rom for en aktiv menighet. Stedets gamle kirke er også fremtidens kirke. Rommet må ikke kvele menighetens åndedrett. Dessverre er det slik mange steder. Rommets faste møblering gir motstand og hindringer. Man sliter med ting som burde ha vært unødvendige. Som regel dreier det seg om benker som hindrer utfoldelse. I middelalderen var det bare benker langs veggene for de gamle og skrøpelige. Etter reformasjonen ble kirkerommet fylt av benker og gallerier slik at menigheten kunne sitte i ro og lytte til prekenen. Prekenens betydning ble fremhevet av prekestolens størrelse og plass. Men organiseringen av sitteplassene synliggjorde også klassesamfunnet. Kirken ble brukt til å sette folk på plass. Det kom også frem i ritualene hvor bl.a. barn født i eller utenfor ekteskap ble døpt til ulike tider, eller rikfolks minnetavler (epitafier) som prydet kirkeveggene. I dag har vi likhet som ideal. Men har vi gjennomført det? Hvordan føles det for en rullestolbruker å sitte i midtgangen? Å lese de gamle kirkenes inventar og bruk bør gjøre oss mer bevisste på dagens forhold. Mange kirker er ikke tilgjengelige for rullestolbrukere. I de som er tilgjengelige, blir man ofte henvist til en sideinngang eller en ekstra inngang til våpenhuset.

FELLESSKAP, DELTAKELSE OG NÆRHET

Tre stikkord for vår gudstjeneste bør være fellesskap, delaktighet og nærhet. Når gudstjenesten blir gudsfolkets felles handling, endres gudstjenestens karakter, som igjen krever at kirkerommet endres. Den folkelige deltakelse, større bevegelse i rommet og nye handlingssteder krever endringer. Det frittstående bordalteret gjør nattverden mer synlig og menigheten mer delaktig. Musikken har blitt viktigere. Flere instrumenter og musikkformer benyttes. Det må være plass til sangkor i kretsen rundt bordalteret. Samlingens karakter kan understrekes med varierende bruk og styrke av belysningen. Med lys kan man også lage et lite rom i det store rommet.

Når få deltakere sitter spredt i et stort kirkerom hvor man ikke hører hverandre eller ser hverandres ansikter, isoleres den enkelte og fellesskapet fungerer ikke. Den enkelte forsvinner i et hav av benker. Man blir ikke påvirket av de andres reaksjoner. Man sitter på avstand og ser på presten og andre medvirkende langt fremme. Det skal være lov å sitte slik, men for den gudstjenestefeirende menighet er det viktig at forholdene legges til rette for en mindre samling i det store rommet. Det er langt fra nok å henvise til at fellesskap får vi under kirkekaffen etterpå. Gudstjenesten er bl.a. en innøvelse i rette forhold til hverandre. Liturgien skal hjelpe oss til å møte hverandre. Gudstjenesterommet skal være med å understøtte møtet. Vi plasserer oss i rommet på steder hvor vi føler oss trygge i forhold til hvor kjent vi er med rommet og hva som skal foregå. Det kan være en søyle som gir trygghet, - eller å sitte inntil en vegg. Eller man setter seg som tilskuer langt bak eller på galleriet. Hvordan bygger man et landskap i kirkerommet som både gir trygghet og nærhet?

Det er en opplevelsesmessig fordel om antall sitteplasser er tilpasset antall tilstedeværende. Rommet blir desto mektigere når få stoler står fremme.

Et kirkerom med rik artikulering. Under galleriene er det kirketorg / vinterkirke, undervisningsrom, barnekrok, lager m.m. Fleksibel møblering mellom koråpning og tverrgang

Store kirker kan også utnyttes på en annen måte ved at aktiviteter som vanligvis foregår i menighetshuset, flyttes til kirken. Under gallerier kan det innredes til kirkekaffe, undervisning, møter o.a.

Hvordan legger vi forholdene til rette når kirken er meget stor, og det kommer 20 til gudstjeneste? Hvordan kan vi redusere oppvarmingen slik at vi ikke varmer opp mer enn nødvendig? Kan det lages "et rom i rommet"? Hvordan er det med sitteplassenes utforming? Er man engstelig for å sitte i benkene fordi ryggen har dårlig erfaring fra tidligere? Tør man ikke gå til gudstjeneste fordi toalettforholdene er uholdbare?

Hvilke forandringer kan et kirkerom tåle ut fra dets kulturhistoriske verdi? I de aller fleste tilfellene dreier det seg om å ta ut noen benker som kan lagres for evt. senere bruk. Å lage rom under galleriet kan også gjøres uten å gå inn i den gamle bygningsstrukturen. Det er viktig at det man setter inn av nye ting (stoler, nattverdbord, oppbevaringsmøbler o.a) passer sammen med det gamle interiøret.

KOMMUNIKASJON

Det er ulike måter å se gudstjenesterommet på. For noen er først og fremst kirken "de levende steiner". Man er fornøyd når tak og vegger gir nødvendig ly, slik at menigheten kan samles. Dette har nok til dels vært situasjonen innen den protestantiske verden som en nødvendig motreaksjon til avsporende virkemidler i den gamle kirke. Men det som bygges vil alltid ha et uttrykk som påvirker oss. Arkitektur er et språk. Rommet har sin egenverdi. Det er en oppgave å finne en balanse mellom det funksjonelle, det uttrykksfulle og det symbolske.

Kommunikasjon er blitt et viktig begrep i vår tid. Hvordan når vi frem med budskapet? Det som blir sagt med ord er noe helt annet enn hva man hører. I kommunikasjonsmodellen (se ovenfor) sendes et budskap gjennom en kanal, f.eks. akustisk ved tale. Taleren har sin erfaringsbakgrunn og kunnskap og har en hensikt med det han vil formidle. Dette skjer i en bestemt sosial situasjon hvor tilhøreren prøver å fange budskapet ut fra sin interesse og kunnskap om emnet. Den informasjonen som vi mottar, vil alltid leses i en sammenheng med andre faktorer.

Verbale og ikke-verbale faktorers betydning for hvordan vi tolker det som hender i en kommunikasjonssituasjon

DE ULIKE SPRÅK

Luther hevdet at evangeliet skulle prekes med alle midler, - først og fremst med det talende ordet og sakramentene, men også med sang og bilder.

Budskapet får en helhetlig karakter ved et samspill av å høre, se, føle, smake, lukte og tenke.

Men det krever at senderen kjenner de ulike språksystemenes ulemper og fordeler.

Talespråket

(begrepsspråket) er den mest omfattende og differensierte uttrykksformen som mennesket har. Ord blir til ord som

man kan forstå når man kjenner reglene og begrepene.

Ordene har en dobbel betydning:

- en beskrivende betydning som brukes for å beskrive og presentere noe.

- en emosjonell betydning som uttrykker og vekker følelser. Ordene som brukes er mer eller mindre verdiladet. Det påvirker vårt "verdensbilde" og tenkemåte. Måten ting blir sagt på (tonefall, styrke, kroppsspråk), gir uttrykksfull informasjon.

Vanligvis er naturen innrettet slik at den skal spare mest mulig energi for å nå målet. Slik er det ikke med talespråk-et. For å unngå forvekslinger, er det mer "frodig" enn strengt tatt nødvendig. I tillegg bruker vi kroppen for å understreke ordene. Vi kan sløyfe mange ord i en setning og likevel få med oss hovedinnholdet.

Undersøkelser har vist at overtalende informasjon fungerer best når motargumenter også trekkes inn.

I tale- og skriftsspråket får vi en liniær informasjon (diskursiv), ordene følger etter hverandre. Når vi bruker det visuelle formspråket, kommer informasjonen samtidig. Det understreker synets viktige stilling i en kommunikasjonssituasjon.

Billedspråket

appellerer til fantasien. Det brukes fortettet i et dikt eller i visuelle uttrykksformer som billedkunst, arkitektur eller drama.

Tonespråket

- språktegn knyttet til den muntlige tale

- musikalske koder

Musikk er en uttrykksform uten helt fastlagt betydning. Den avbilder følelser og stemninger. Tonene skaper et frirom for individuelle overlegninger. Andre uttrykksformer (ord, dans) kan strømme inn i den.

Kroppsspråket

Kroppen røper den følelsesmessige tilstanden. I en kommunikasjonsprosess vil også mye ufrivillig informasjon komme frem. En bestemt holdning kan f.eks. blokkere eller umuliggjøre budskapets innhold.

Synlige kroppslige handlinger :

- mimikk, ansiktsuttrykk gir informasjon om følelser. En begredelig mimikk formidler ikke «det glade budskap».

- blikkontakt, øyekontakt støtter og regulerer den verbale kommunikasjonen og leverer informasjon om innhold. Man er ikke «nærværende» når man betjener en med nattverden og har øynene rettet mot neste nattverdsgjest.

- gestikulering er fakter og bevegelse som uttrykker følelse (språkerstatning).

- gester er bl.a. symbolske handlinger, og bevegelser som er «avtalt» (konvensjon).

Andre sanser knyttet til kroppen :

- berøring, lukt og smak

Dette er sanser som ikke har noen plass i vårt utdanningssystem (med få unntak). Vi læres opp til å være velpleide og luktfrie personer, lik en ren ånd som er befridd fra kroppen. I våre dager har vi fått et vell av bøker som skal lære oss å berøre hverandre og lage mat som pirrer sansene. De nærsanselige kodene blir fratatt sin betydningskraft ved å erstatte dem med begrep (fortrengning), f.eks. at brød erstattes med oblat i nattverden.

Bekledningsspråket

Inntil det 19. århundre foregikk offentlig kommunikasjon i stor grad ved hjelp av klærne. «Folk skapte klær, og klær skapte folk». Man kunne av-lese stand og yrke, som igjen førte til kontakt eller ikke kontakt. Også i dag signaliserer bekledningen roller og oppgaver i samfunnet, men først og fremst gir bekledningen uttrykk for gruppetilhørighet. I gudstjenesten brukes drakter som forteller om roller og oppgaver. Mange av disse draktene har røtter tilbake til Jesu tid.

Romspråket

Ved erfaring lærer vi å lese rommet (trangt, fjernt, vidt,..). Det romlige språket (arkitekturspråket) har samtidig høy differensieringsdyktighet og integrasjonskraft (den offentlige plass, den verdige hall, den intime nisje).

Rommet leses forskjellig fra kultur til kultur ut fra hvilke sanser man støtter seg til. Derfor vil oppfattelsen av hva som er intim-, person-, sosial- og offentlig avstand variere. Araberne har f.eks. en mye kortere personavstand enn nord-europeerne, da luktesansen er mye sterkere med i kommunikasjonsprosessen.

Språket i gudstjenesten

I gudstjenesten spiller vi på mange «strenger». Det er medspillere, spillemidler (bruk av gjenstander), spilleplan og spilleområder. I et spill må man kjenne reglene og holde seg til dem. Dersom spillet skal bli interessant, må det også være et «spille-rom» hvor kreativiteten får utløp. Virkemidlene / elementene i gudstjenesten må hele tiden overprøves for å se om de forholder seg til målet og dets virkeliggjøring. Antall mulige feilslutninger er uendelige. Det sies at «djevelen sitter i detaljene». En liten detalj kan føre til at man feiler på målet. Enkle ting kan avlede oppmerksomheten, f.eks. trekk og kulde i rommet, et barn som skriker, predikantens stemme, sollyset som blender o.l. Også ting utenfor kirkerommet kan være med å forstyrre for budskapet, f.eks. et annet offentlig arrangement som foregår samtidig med gudstjenesten, og som man gjerne skulle ha vært på. Når man klarer å fange opp slike konkurrerende hendelser f.eks. i prekenen, vil konsentrasjonen om det som ønskes formidlet, bli større. Den som leder gudstjenesten må derfor ha stor evne til å tolke situasjonen og kjenne godt de ulike kommunikasjonsformene.

Jo bedre man kjenner reglene i gudstjenestens «spill», desto mer kan man rette oppmerksomheten mot det vesentlige, - mot innholdet. Denne kunnskapen er også en forutsetning for å kunne komme med forslag om forandring av spillereglene.

En gudstjeneste oppfattes svært forskjellig fordi den enkelte deltaker «velger ut» inntrykkene etter erfaring, interesse og omstendigheter. For en er prekenen viktig, for en annen musikken eller rommets skjønnhet.

Gudstjenestens språk er et samspill av de ulike språkene. De enkelte språkene kan gå sammen til en stor

enhet, men de kan også motsi hverandre slik at «samspillet» blir nøytralisert eller budskapet blir negativt.

Stedliggjøring (kontekstualisering)

Gudstjenesteform, musikk, billedkunst m.m. må passe inn i menighetens og stedets kultur og karakter. I gudstjenestens billedspråk må hverdagens erfaringer komme inn. Det er først når ordet går så dypt ned i menneskelivet at det kler seg i de ulike miljøers klær at det virkelig blir evangelium. Først da er evangeliet virksomt og frigjørende. En gudstjeneste bør derfor bli forskjellig fra den ene landsdelen til den andre, fra by til bygd. Vi må ha vilje til ekte konkretisering, ikke bare gjøre forsøk på å legitimere kirken i et moderne industrisamfunn. Gudstjenesten kan i dagslys og klarhet vise oss vei i forlattheten om natten.

PÅ BESØK I KIRKEN

Aldri har vi reist så mye som i våre dager. Vi har vært i Syden hvor kirkene står åpne hele uken, og vi ser at de blir brukt i hverdagen. Så har vi hos oss forsøkt på noe liknende med "veikirker" om sommeren eller et døgnåpent kapell plassert i den nye kirken. Dagens mennesker besøker gjerne kirkene, men de vil utforske dem på egenhånd. De vil velge ut hva de vil utsettes for. Å delta i en gudstjeneste kan bli for nærgående. Hva vil den besøkende komme til å se ved besøk i kirker i Norge? De vil først og fremst se kirken som "ser ut som en kirke", - nygotikkens kirke, som er med å prege vårt landskap og vår oppfattelse av kirkerom og gudstjeneste. Det er kirken med tårnet i vest og det tilbaketrukne koret i øst. I mellom ligger salen/skipet hvor høye benker står etter hverandre på stramt geledd. Med unntak av nødvendige rømningsveier, er gulvet fullt av benker. En stor prekestol dominerer rommet fremme. Den står på siden av koråpningen, eller svært ofte er den plassert i koråpningen og stenger for sikten til alteret. For en besøkende er det lett å lese dette rommet. Det er predikanten, og tilhørerne plassert i militær orden. Dersom preke-stolen ble tatt bort og redusert til en lesepult, ble situasjonen en annen. Da ville alteret være det fremtredende elementet fremme i kirken. Bildet ville endret seg. Rommet får et annet innhold.

For den besøkende kan det være interessant å se tidligere tiders syn på samfunnsklasser, kommunikasjon og gudstjeneste som kommer til syne i rommet. En altertavle eller noen gamle gjenstander faller kanskje også i smak, men hva ser han av menighetens liturgiske liv i dag?

Og finner han et sted som innbyr til personlig andakt?

Kirken som "ser ut som en kirke",er en sterk form, hvor mange viktige symbolske elementer er satt sammen til en helhet. Det høye tårnet ved inn-gangen markerer verdensaksen og forbindelsen mellom himmel og jord. Samtidig markerer tårnet også forsvar mot de mørke krefter i solnedgangen i vest. Vi er på vandring mot den nye morgen i øst, - mot soloppgangen og Jesu gjenkomst. Koret blir et bilde på at himmelen er kommet til jorden. Vi går opp til alteret, - opp til det hellige fjell, hvor åpenbaringen skjer. Dette er en fin spillescene som utnyttes lite fordi rommet er bundet av benker og de liturgiske handlingsstedene er samlet i koret.

Vår store kirkebyggperiode etter 1850 var sterkt påvirket av romantikkens syn på religionen (kristendommen). Religionen var ikke filosofi, ikke metafysisk tanke, ikke naturvitenskap eller dogmatiske formularer, men "følelse og smak for det uendelige". "Dets vesen er verken tanke eller handling, men følelse og anskuelse". Det store bruddet med reformasjonens idealer var først og fremst forståelse av rommet. Tidligere var kirkebygget formet for å artikulere stedet for den gudstjenestelige hendelse her og , og man formet bygget i den rådende stilart. Med romantikken kom kravet om å skape de sakrale rammer som ga "sikt til et utenfor". Arkitektur-en ble gitt en visuell assosiativ funksjon. Man begynte å snakke om at noe ser sakralt ut. Vanligvis kan man erstatte dette ordet med høytidelig, men det ble gjerne knyttet til gotikkens buer. Menigheten ser mot et mål langt borte. Forkynnelsen til omvendelse her og nå blir til ideell sikt (innsikt). Målet i nuet, den etterstrevde moralske idé, rykker ut i det fjerne. Innholdet i det formidlede budskap blir til tidløs sannhet. Den distanserende ettertankens forståelse blir bildet av kirken. Vi fikk den nygotiske kirken med det tilbaketrukne korpartiet. Det er en kirke hvor veimotivet er sterkt. Den har derfor behov for tilskudd av sentralkirkens elementer. Se infoblad 2-2003 "Å bli og å være".

EN FORNYET KIRKE

La oss gå inn i kirken igjen og drømme litt. Den nye kombinerte trappen og rampen ved hovedinngangen er på plass, så rullestolbrukere ikke trenger bruke sideinngangen. I våpenhuset blir vi mottatt i et litt høytidelig men vennlig rom med fin belysning. Det som før var lagret her er tatt bort. Vi aner hva vi kan forvente i kirkerommet. Det er oppslagstavler og brosjyrer som forteller om menighetens aktiviteter og engasjement. Det hele er ordnet i inventar som passer godt sammen med de gamle dørene. I tillegg er det et kunstverk som vi skjønner skiftes ut i løpet av kirkeåret. Rommet ønsker velkommen.

Hc-wc og dåpsventerom finner vi ved inngangen. De tilfeldige møblene fra 50-tallet er tatt bort, og nye møbler som passer til kirkens stil er kommet inn. En garderobeplass er diskret plassert til siden.

Under galleriet ved inngangen er det fri gulvplass, men på den ene siden finner vi den nye lysgloben, hvor kristuslyset er tent. Lyset forteller om nærvær. Det gjør også bildet som henger på veggen bak. Det er et ortodokst ikon som stråler mot oss. Vi får del i andre kirkers uttrykksformer i dette lille rommet i rommet. En rekke stoler er plassert rundt lysgloben i en halvsirkel. Her foregår tydeligvis mindre samlinger. På et bord under bildet er Bibelen lagt frem og oppslått på dagens ord. Her finner vi også en bok for forbønn eller en krukke hvor forbønnsønsker kan legges i.

I nærheten av utgangsdøren er det en skulptur med vann (eller var det den gamle døpefonten?). I et hjørne er det innredet for studier og meditasjon med bibel og andakts-litteratur. Salmebokvogner og andre møbler holder orden på nødvendige gjenstander som benyttes. Barnekroken med teppe på gulvet for de aller minste, er på plass. På bakveggen er det også store oppslagstavler hvor barna har hengt opp sine tegninger. På andre vegger finner vi bilder fra vandreutstillingen som i høst har temaet "Kyrie Eleison". Spotlights mellom takbjelkene lyser opp bildene og handlingsstedene.

 

 

 

 

 

 

Ved enkle midler kan kirkerommet forvandles til å bli et mer kommunikativt rom. De enkelte liturgiske gjenstandene er plassert i midtsonen. Her er en god "spilleplass". Menigheten omkranser hand-lingsstedene. Det er både benker, stoler og puter.

 

I den fremre del av rommet har det skjedd noe. Benkene er snudd 90 grader. De er delt i kortere lengder og kan flyttes etter behov. En rekke benker er tatt ut slik at det har blitt friere gulvplass, men det er også kommet inn noen stoler. Alle benkene har blitt lavere og bedre å sitte i. Midtgangen er utvidet slik at det blir plass til døpefonten omtrent midt i rommet i overgangen hvor benkene skifter retning. Ut i rommet nedenfor koråpningen står det nye nattverdbordet plassert på et flyttbart podium. Men når det er konsert, settes det til side og brukes som sidealter. Lesepulten fungerer også som prekestol og flyttes etter behov. Det liturgiske koret har plass på siden sammen med det flyttbare kor-orgelet. Sangkoret er en del av den samlede menighet. Når det er familiegudstjeneste sitter de minste barna på puter i midtsonen. Opp til alterområdet er det to trinn. Tidligere var det vanskelig å få til rampe, men ved den nye møbleringen ble det lettere. Men behovet for å komme opp i koret har endret seg ved at handlingssteder er flyttet ut i skipet. På den måten får også menigheten nærmere kontakt med handlingen og med hverandre, og barna trekkes lettere med.

Alterringen sperrer ikke lenger for tilgangen til alteret, men flyttbare knefall kan settes frem etter behov. Med andre ord har korområdet blitt mer fleksibelt for ulike liturgiske hendelser og konserter. Ja, slik kan man drømme.

Se infoblad 1-2002 "Kunst, kommunikasjon og funksjonshemmede"og 2-2002 "Barnekrok i kirkerommet"

 

LOV OM LIKEVERD OG TILGJENGELIGHET

Det foreligger en utredning (NOU 2005:8) om rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne.

Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes. Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og andre forhold av personlig karakter.

Offentlige myndigheter og arbeidsgivere i offentlig og privat sektor skal arbeide aktivt for å fremme lovens formål innenfor sin virksomhet.

Direkte og indirekte diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne er forbudt. Betingelser, handlinger eller unnlatelser skal ikke føre til at personer med nedsatt funksjonsevne blir stilt ufordelaktig sammenliknet med andre. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, er ikke diskriminering. Med nedsatt funksjonsevne menes at en kroppsdel eller en av kroppens funksjoner er tapt, skadet eller redusert. Det gjelder fysiske funksjoner som bevegelses-, syns- og hørselsfunksjon, psykiske funksjoner og kognitive funksjoner (hukommelse, språk).

Funksjonshemming kan oppstå i en persons møte med samfunnet når individets deltakelse begrenses og dette kan knyttes til nedsatt funksjonsevne. Den har tre elementer: funksjonsnedsettelse, aktivitetsbegrensning og deltakelsesbegrensning. Nedsatt funksjonsevne trenger ikke å føre til begrensninger for aktivitet eller deltakelse.

Det er plikt til å tilrettelegge for "universell utforming", slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig, så lenge det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Ved vurdering av byrde skal det legges vekt på kostnader og virksomhetens ressurser, tilretteleggingens effekt til å redusere barrierer, virksomhetens offentlige art, sikkerhetshensyn og vernehensyn. I verneverdige bygninger vil vernehensyn kunne innebære at også mindre kostbare tilretteleggingstiltak anses uforholdsmessige. Men verneverdige bygninger rettet mot allmennheten må så langt som mulig tilrettelegges, så dispensasjonen skal ikke gå lenger enn strengt nødvendig.

Med universell utforming menes at så langt det er mulig skal produkter, byggverk og uteområder, som er i alminnelig bruk, utformes slik at de kan brukes av alle. Grunntanken er å fremme likeverd og likestilling mellom mennesker uavhengig av funksjonsnivå.

Plikt til universell utforming gjelder nybygg og vesentlige endringsarbeider etter 2009. Fra 2019 skal universell utforming også være gjennomført for eldre bygningsmasse.

Et samfunn er tilgjengelig når det fysiske miljøet er utformet slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan delta på felles samfunnsarenaer. Virkeligheten er ikke slik. For den det gjelder vil manglende tilgjengelighet både være et praktisk problem og kunne oppleves som krenkende. Tilrettelegging er tiltak som gir økt tilgjengelighet. Dette blir gjerne særløsninger som skiller seg fra universell utforming hvor hovedløsningen i prinsippet skal imøtekomme alle brukerforutsetninger. Universell utforming innebærer inkluderende tilgjengelighet. Egen handikapinngang er en særløsning som ikke tilfredsstiller universell utforming. Det visuelle helhetsinntrykket er også et moment i vurderingen av hvorvidt universell utforming er oppfylt i et gitt tilfelle. Ser for eksempel rampen ved hovedinngangen provisorisk ut, selv om rampen er tilfredsstillende bruksmessig? Likhet forutsetter av og til forskjellsbehandling, som f.eks. en egen parkeringsplass for handikappede.

Prinsippene for universell utforming er uttrykt i syv punkter:

1) Like muligheter for bruk

2) Fleksible i bruk

3) Enkel og intuitiv i bruk

4) Forståelig informasjon

5) Toleranse for feil

6) Lav fysisk anstrengelse

7) Størrelse og plass for tilgang og bruk

For kirker betyr det:

Virksomhetens alminnelige funksjon er å samle menigheten til gudstjeneste, kirkelige handlinger og møter for ulike aldersgrupper. Kirken er både et offentlig rom, og den har virksomhet rettet mot allmennheten. Kirkebygget / menighetshuset vil omfattes av loven.

Det vil bl.a. bli stilt krav til:

1) Tilgjengelighet for bevegelseshemmede. Komme inn gjennom hovedinngangen. Naturlig plass i rommet sammen med andre. Tilgang til nattverden eller døpefonten på lik fot med andre.

2) Høre- og teleslyngeanlegg.

3) Synsmessige forhold. God belysning. Unngå motlys. Ikke for lang avstand.

4) Toaletter og nødvendige betjeningsrom tilrettelagt for alle.

5) Arbeidsplassen (forhold i kirkerom for ansatte, kontorer)

6) Undervisningsrom

Loven har som formål å legge forholdene til rette slik at alle skal kunne delta f.eks. på en gudstjeneste uten hinder som knyttes til nedsatt funksjonsevne. I kirkelig sammenheng er det mange som hindres i å delta uten at de har nedsatt funksjonsevne, men fordi de ikke er store nok. Det gjelder barna, som mange steder forsvinner bak de høye benkene. Om barn står det ingenting i lovforslaget. Men kirken bør ha dem med når den skal tenke universell utforming.

 

 

 

 

 

 

Tekstboks: I gudstjenesten møtes destruksjonen med evangeliets svar 
 - i stedet for død er det liv
 - i stedet for trelldom er det frihet
 - i stedet for synd og skyld er det tilgivelse
 - i stedet for tomhet er det mening

 

EPILOG

Dette var mange ord. Kanskje forsvant budskapet underveis? Eller ser vi for oss gudstjenesten og kirkerommet som det levende, pulserende stedet for store og små? En god rasteplass, hvor vi får næring for veien videre?        

SE: KIRKEN SOM BYGG OG BILDE og PÅ VEI TIL DET HELLIGE FJELL

               

TILBAKE