KIRKEBYGGING I NYERE TID

Som kurven ovenfor viser, har kirkebyggaktiviteten etter krigen vært meget ujevn. Fra det ene året til det andre kan antall ferdigstilte kirker variere sterkt, men vi ser at det har vært tre store bølger. I den første bølgen er naturligvis gjenoppbygging av ødelagte kirker etter krigen en viktig årsak. I den neste bølgen er det i hovedsak kirker på nye steder hvor sentralisering og folkevekst har skapt behov for kirker. Den tredje toppen kommer på siste del av 1990-tallet da mange kirker brant, hvorav flere var påsatt av "satanister". Å få bygget den etterlengtede kirken har ikke alltid vært lett. Siden kirkene har vært finansiert over kommunebudsjettet, har kirken måttet konkurrere om midler sammen med skolen, barnehagen, sykehjemmet eller andre kommunale oppgaver. De økonomiske forholdene generelt i samfunnet har variert, men det er påfallende at da oljepengene strømmet inn på begynnelsen av 1980-tallet, gikk kirkebyggaktiviteten ned mot et minimum. I nybyggområder vil det fortsatt være behov for bygging av kirker, men den største innsatsen bør nå være å vedlikeholde de kirkene som vi har, og å utvikle de for fremtiden.

I boken "Kirken som bygg og bilde" (Asker 2001) er kirkebyggets utvikling fra 1945 til 1983 beskrevet. Det er en radikal forandring som foregår. Kirkebygget på 1950 tallet er et helt annet enn det vi finner som dominerende løsninger på 1970-tallet. For hver 5-årsperiode kan vi se en klar tendens i tre forhold:

1) Flere kirkeanlegg får møterom i tillegg til kirkerommet. På 50-tallet var det 40% som hadde det, mens på 70-tallet var det nesten 100%. Man har brukt begrepet arbeidskirke om et kirkeanlegg der bygget i tillegg til kirkerommet har møterom for ulike aktiviteter. Som regel er det også kontorer der. Kirkesenter er kanskje et bedre ord.

Antall møterom og kontorer som bygges inn i kirkeanlegget øker. I perioden 1965-69 var forholdet mellom totalt areal og kirkerommets areal 3,3. Ti år senere var forholdet 1 til 5.

2) Flere kirkerom kan utvides etter behov. I de første kirkene etter krigen kunne ca.15% av kirkerommene det. Ved slutten av 70-tallet var prosenten 90. Hvordan utvidelsen foregår, er meget forskjellig. Det er gode og dårlige løsninger ut fra hvilket synspunkt man ser det fra. Er menighetssalen en addering til kirkerommet eller er det en del av det totale kirkerommet som er fradelt? Hvordan vil tilleggsrommene påvirke kirkerommets arkitektoniske helhet, og hvordan opplever vi et rom som den ene dagen er en del av kirkerommet og den neste dag utleid til voksenopplæringen? Skal menighetssalen i første rekke være et hyggelig rom for dens hovedaktiviteter eller skal man legge vekt på tilpassing til kirkerommet? Kan man få til begge deler? Er utvidelse av kirkerommet noe som skjer sjelden eller er det slik hver søndag?

Kravet til antall sitteplasser i kirkerommets var gitt i kirkeloven. Det samme var kommunens plikt til bygging, drift og vedlikehold av kirken. Men hvordan skulle man finansiere møterommene? Løsningen ble mange steder å dele kirkerommet opp i flere rom, som til sammen hadde den påkrevde kapasitet når de var slått sammen. Det liturgisk møblerte rommet var alltid anleggets hovedrom, og skulle bare benyttes til gudstjenester, kirkelige handlinger og det som passet inn i et sakralt rom. Det er altså ikke snakk om noe flerbruksrom når det gjelder det liturgisk møblerte rommet!

3) Kirkerommets planform endres fra langkirke (L) med tilbaketrukket kor til rektangelform (de fleste lengderettet) og vifteform. Når vi holder oss til sitteplassenes gruppering (rommet kan være rektangelformet mens sitteplassene er plassert i en vifte om alterbordet) så har vifteformen (V og W) 35%, rektangelplanen R 50% og langkirken L 15% andel av kirkene som er bygget på 70-tallet, mens 50-tallet var totalt dominert av langkirken med ca. 80%.

Ved at alterområdet kom inn i hovedrommet får vi etter hvert også en forandring av alterets plass. Det står ikke lenger inntil fondveggen, men er trukket ut i rommet. Vi får et bordalter hvor det er plass til liturgen på begge sider. Samlingen rundt alterbordet blir fremhevet. Sangkor og orgel blir hentet ned fra galleriet bak i kirken til kretsen rundt bordalteret. Også på andre områder endres kirkerommet. Prekestolens fremtredende plass og størrelse blir dempet. Dåpen som aktiv handling i gudstjenesten poengteres.

Døpefonten blir mer synlig. Rossabø kirke er et flott eksempel på plassering av døpefont med rennende vann ved inngangen.

Forandring av kirkerommets form og sitteplassenes gruppering førte til nye måter å tenke utsmykking på (bl.a. "altersmykke"). Nye materialer og uttrykksformer ble brukt.

Kirkene som ble bygget rett etter krigen var tradisjonelle, slik kirker skulle se ut. De hadde utsmykninger og kvaliteter som man kunne forvente en kirke skulle ha. Etter hvert forandres formspråk og bruk av materialer. Kirkebygget er en del av den forandring som skjer i arkitekturen på godt og ondt. Planleggernes forståelse av landskapet og kirkebyggets plass som stedsmarkør og som uttrykk for "vår væren i verden" har ikke alltid vært tilfredsstillende. Det gjelder heller ikke betydningen av kirkens orientering.

Følgende eksempel er nok ikke unikt: En flott tomt i dalens "navle" er regulert til offentlig formål (kirke). Her ville en høyreist kirke skape et fint samlingsmerke for bebyggelsen. Men kommunen ser etter areal for den nye ungdomsskolen og "stjeler" deler av kirketomten til skoleanlegg. På den resterende delen av tomten reises senere en kirke som mer glir sammen med rekkehusene nedenfor enn å markere et senter i landskapet. Selv om vi har hatt aldri så mye "kommunekirke", så er det ikke alle politikere eller planleggere som skjønner kirkebyggets betydning i landskapet og byplanen. En hjelp for å hindre forstyrrende bygninger nær kirkebygget, er 60 m-grensen som etter den nye kirkeloven også gjelder i bykommuner i ikke-urbane strøk.

Samme sammenstilling i femårsperioder som er gjort for kirkene fra 1945 til 1980, er gjort for kirkene som er bygget de siste 25 år. Kirkene er plassert tidsmessig etter når de ble innviet. Tiden fra kirkens planform blir tegnet og godkjent til kirkebygget er ferdig, vil variere. Men dette har ikke så stor betydning i forhold til tidligere tiår da endringen av planformene gikk fort. Kirker som er bygget av stiftelser, men som fungerer som vanlige kirker (og som kunne ha hatt status "kirke" etter kirkeloven) er med i oversikten. Dette er gjort for å få frem et mer riktig bilde.

Til sammen er det 113 kirker som fordeler seg slik:

1980- 1984: 20 kirker (3 etter brann)

1985-1989: 23 kirker (3 etter brann)

1990- 1994: 15 kirker (5 etter brann)

1995- 1999: 32 kirker (11 etter brann)

2000- 2004: 23 kirker (6 etter brann)

I de 25 årene fra 1955 til 1979 ble det bygget 204 kirker. Det gir 8,2 kirker i gjennomsnitt pr. år. For perioden 1980 til 2004 er gjennomsnittet 4,5, som er vesentlig mindre.

Til sammen er det 28 kirker som er reist etter brann. 90-tallet var sterkt preget av påsatte kirkebranner. 7 av kirkene er bygd opp svært lik originalen, men med de nødvendige tilpasninger som for eksempel hc-wc og andre birom. Flere av de gjenoppbygde kirkene fikk konstruksjoner i mur/betong mens den som sto der før var i tre, så brannen har vært med å påvirke materialvalget. Kirkegården med graver tett inntil kirkeveggen, har i noen tilfeller gitt begrensninger ved gjenoppbyggingen både når det gjelder byggeareal og kirkens allsidige bruk.

15 kirkeprosjekt er i denne perioden bygd i byggetrinn, hvor kirkerommet er med. 6 kirker fikk bygget 1. byggetrinn, og 9 kirker gjorde ferdig 2. byggetrinn. I snitt gikk det nesten 20 år før 2. byggetrinn kom.

9 nye kirker ble bygget fordi de gamle var for små.

Ett bedehuskapell ble ombygget til kirke, og en bygning brukt til annet formål ble utvidet med kirkesal til kirkeanlegg. 59% av kirkene ble bygget på nye kirkesteder.

71% av kirkene er bygget i mur (tegl 44%, stein 4%,betong 10% og lettbetong 13%). De resterende er bygget i bindingsverk og trepaneler, men 2 kirker er bygget med laft og en i stavkonstruksjon.

Møterom i tillegg til kirkerommet har kommet for å bli. Andelen av kirker som har det, går litt opp og ned i aldersgrupperingene. Det varierer fra 91% til 97%. Andel kirker hvor kirkerommet kan utvides, er i snitt rundt 85%. 67% av kirkene har kontoravdeling. Ser man bort fra kirker som er gjenoppbygget etter brann, blir andelen høyere både for utvidelse av kirkerommet og for kirker med kontoravdeling.

GRØDEM KIRKE (2000), Rannaberg kommune. Arkitekt Ove Morten Berge  1alter, 2 døpefont, 3 prekestol, 4 sangkor, 5 galleri, 6 lysglobe

I perioden 1980-84 overtar vifteformen som ledende planform, og i perioden 1990- 99 har 80% av kirkerommene viftegruppering. I perioden 2000- 04 endres

bildet noe. Det blir ulike variasjoner på sitteplassgrupperingen og rommet blir mer komplekst. Rektangelformede rom kan ha siderom til hovedformen, og rom kan møbleres både lengderettet og i vifte. Men den største forandringen knytter seg til "galleriets gjenkomst". I perioden 1980- 04 hadde 25% av kirkerommene gallerier. 1985-89 var prosenten bare 17. Så kommer et 10-år med litt over 30%. I perioden 2000- 2004 har 60% av kirkerommene galleri! Hva er årsaken? Det har en klar sammenheng med orgelets plassering. I perioden 2000- 04 er 52% av hovedorglene plassert på galleri. Det kan være bak i rommet eller til siden. I 10-året før var prosenten bare 28. At flere orgler havner på galleri, gjerne bak i rommet, har flere årsaker. Selv om ønsket har vært å få orgelet plassert sammen med sangkoret fremme i kirken, har ikke erfaringene alltid vært heldige. Orgelet har blitt for dominerende. Ved planlegging av ny kirke har det stadig vært fremhevet at man må sette av nok plass, noe som ikke alltid har vært gjennomført. Med en aktiv orgelkomité kan orgelet uventet ha økt i størrelse og blitt for stort for rommet.

Med få unntak (7) har kirkerommet et frittstående bordalter. Alter mot fondveggen finner vi i små kapell og gjenoppbygde kirker. Men det har kommet en ny løsning inn i bildet. Det er å dekomponere det tradisjonelle alteret i to deler med et frittstående nattverdbord og et fast alter/varde mot fondveggen. Det er gjort i Ogna, Riska og Veldre kirker.

"Kirken som bygg og bilde" s.94- 100 og s.106- 108.

Prekestolens størrelse er redusert. Den er gjerne flyttbar. I noen kirker brukes prekestolen og lesepulten som et felles møbel.

Døpefonten er blitt mer fremtredende og er gjerne trukket ut i rommet. Mange er laget i stein. Noen har også rennende vann (Romsås, Hana, Skjold).

De siste 25 årene har vesentlige ting skjedd med liturgien og kirkerommets bruk. Da jeg for 30 år siden laget liturgi for barn hvor det ble brukt prosesjonskors, så var det noe svært "katolsk". Men det ble akseptert uten videre fordi det var barna som brukte det. I dag har nesten alle kirker prosesjonskors. Nye gudstjenesteformer hvor man tillater menigheten å bevege seg i rommet for å besøke andaktssteder (sidealter), blir brukt. Til Kirkenes Verdensråds store møte i Uppsala i 1968 fikk den unge presten i domkirken, Martin Lønnebo, laget et lystenningssted formet som en jordklode. I løpet av få år fikk "lysgloben" fotfeste i kirkene i Sverige. Det tok litt tid før den fikk gjennomslag i Norge, men i de siste 10 år har det skjedd. Lysgloben har blitt et viktig tilskudd både som andaktssted og som gjenstand til bruk ved felles bønn.

Prosjektet Veikirke har vært med på å åpne mange kirker i sommertiden. I en rekke kirker har man også åpen kirke hele året. Et nytt innslag er lekekrok for de minste barna. Foreldrene kan være med i gudstjenesten samtidig som de har et øye med de minste. Her er også det plass til barnevogner.

Interessen for kirkebygget som byggeoppgave er stor. Det kommer blant annet til uttrykk ved den store deltakelsen når det er åpen arkitektkonkurranse. Men forståelse for kirkens symbolspråk eller funksjonelle krav som må stilles, står det heller dårlig til med. Det kan være et uttrykk for samfunnets manglende kunnskap generelt, men også at kirken selv ikke har nok bevissthet om emnet og mangler visjoner om gudstjenesten som møtested. Vi lever i bildets og forførelsens tid hvor massemedia styrer oss. Det kan gi seg utslag i at en kirke som er spesiell på en eller annen måte, men som både symbol- eller funksjonsmessig er dårlig, kan bli utropt til "en fullkommen kirke", mens en som er langt bedre kanskje knapt blir nevnt.

Det som er nevnt ovenfor av nye ting og aktiviteter i kirkerommet er naturlig å ha med når man bygger ny kirke. Men siden stedets gamle kirkebygg også er dagens og fremtidens kirke, har det skjedd en "oppvåkning" når det gjelder den gamle kirkens innredning. Nye krav er med på å tvinge frem forandringer. En rullestolbruker skal både komme inn, ha plass uten å være på utstilling og kunne komme frem til alteret. (Se infoblad 1-1995 "Tilgjengelighet i gamle kirker") Det nye pianoet skal ha plass. Også lysglobe, sidealter, barnekrok, o.a. krever at benker må tas ut. Det skal være plass til frittstående nattverdbord og til konserter. I tillegg er det behov for stoler som skal passe sammen med benkene. I noen kirker blir det under galleriet tilrettelagt for konfirmantundervisning eller for kirkekaffe. Det er viktig at nye møbler passer inn i kirkerommet. Krav som stilles til rommet ved tilrettelegging for ulike uttrykksformer er nevnt nedenfor. Det kan oppstå konflikt mellom bruk og vern. Her er det viktig at fortidsminnemyndighetene forstår menighetens behov og er villige til å være med på å finne løsninger.

Ved gjennomgang av nye prosjekter for anbefaling for godkjennelse blir kirkens funksjonalitet for ulike handlinger vurdert. Det samme gjelder tilrettelegging for funksjonshemmede, kirkens symbolspråk, fleksibilitet, sittegrupperinger, kommunikasjon, akustikk, belysning, oppvarming, materialbruk, vedlikehold m.m. Byggeoppgaven kan deles opp i 4 hovedgrupper: fysisk kontroll, funksjonell ramme, sosialt miljø og kulturell symbolisering. Se info 2-1996 "Bygging, drift og vedlikehold av kirkebygg"

Dersom vi ser på de ulike uttrykksformer og kunstuttrykk har vi følgende behov (se også info 1-2002 "Kunst, kommunikasjon og funksjonshemmede"):

- alter / nattverdbord. Det kan være et frittstående bordalter eller en deling i alter/varde og nattverdbord. Det skal være god plass til å samles rundt nattverdbordet.

- plass foran alteret til liturg + knefall til bruk ved vielse og forbønn

- plass foran alteret til kiste ved gravferd

- plass til døpefont, dåpsgrav (ut i rommet/ nær inngangen).

- plass til orgel hvor organisten har god kontakt til liturgisk kor som igjen har god kontakt til menigheten

- plass til kor og orkester ved konserter (alterområdet skal ikke nedrigges)

- plass til piano og andre instrumenter (lagerplass)

- godt orgel i riktig romklima

- god akustikk for sang og musikk

- riktig belysning for ulike forhold

- prekestol som kan flyttes etter ulike behov

- lysforhold slik at man ser predikantens ansikt (ikke motlys eller dårlig belyst)

- nærhet til tilhørerne, sitteplassgruppering

- meget enkel lesepult

- evt. skjerm og projektor for illustrasjon

- høyttaleranlegg med teleslynge

- akustikk med ikke for lang etterklangstid

- plass, podium

- fleksibilitet i møbleringen (ikke flytte alter og døpefont)

- fleksibel lyssetting

- lydanlegg

- skjerm / fremviser

- skjerm, projektor

- lydanlegg

- veggareal og gulvareal

- belysning

- skjerm / fremviser

- oppbevaringsrom / skap (kirketekstiler, utskiftbare bilder og installasjoner)

I tillegg kommer en rekke andre funksjonelle krav til kirkerommet knyttet til ulike gudstjenesteformer, åpen kirke og veikirke.

Dagens kirke er også fremtidens kirke. Det er derfor nødvendig å arbeide seriøst med tilrettelegging for ulike uttrykksformer og praktiske funksjoner i nåværende kirker. Dette er det allerede arbeidet mye med.

Kirkerommene er forskjellige. Noen kirkerom har større kapasitet (søyler, gallerier med rom under, veggenes artikulering m.m.) enn andre til å ta opp ulikt innhold. Man må finne løsninger som passer for den enkelte kirke.