OPPVARMING I KIRKEROMMET
     
  Tidligere var selve kirkerommet uoppvarmet. Man kledde godt på seg når man skulle til kirke, og presten hadde pels under messeskjorten. Etter hvert ble det satt inn vedovn i sakristiet. Ved bruk av ved eller koks og store støpejernsovner begynte man på 1870-tallet å fyre opp kirkerommet. Ovnene fant sin plass i rommet, og mange steder står de fortsatt der, - noen steder i veien for andre behov. Dette ga en hurtig oppvarming og en snar nedkjøling av kirkerommet.

 

 

Da den elektriske strømmen kom til bygda, ble rørovner installert. Nå kunne varmen stå på kontinuerlig. Det gjorde det også mulig å legge inn vannrør som ikke frøs om vinteren. Men god oppvarming over lengre tid, førte til tørrere luft og inntørkning av materialer, slik at treverket sprakk og maling falt av kunstverk. For å få bedre romklima ble luftfuktere satt inn. Rundt fukteren kunne det oppstå skader.

 

 

 

En bedre løsning for å oppnå riktig relativ fuktighet, er å senke hviletemperaturen. Se Molliers diagram KBB s.226. Ved gudstjeneste varmes rommet hurtig opp. Dermed blir ikke materialene så utsatt for uttørking. Det kan f.eks. benyttes en type strålevarme som mer varmer opp menneskene enn selve rommet.

Se "Kirken som bygg og bilde" s. 255-231 og info 1-1991, 2-1997 og 1-2004 om kirkeoppvarming og ENØK

 
       
     
  Rørovn med beskyttelse mot berøring. Mange rørovner har en farlig høy overflatetemperatur. Dette er fortsatt den mest vanlige oppvarmingsovnen, men med alderen blir effekten dårligere, så det er kanskje på tide å¨bytte den ut?    
     
  Under benkene er det installert en stråleovn som retter seg mot føttene. Samtidig blir setet også litt varmt.

Norsk Kirkeoppvarming AS  www.wesseltoft.no

Puter med varmeelementer www.efg.de

     
    Kirkevarmeprosjekter, se www.ka.no under Bygg & eiendom og videre under Energi og miljø  
       
TILBAKE FORNYELSE