Anmeldelser av boken                                                      PÅ VEI TIL DET HELLIGE FJELL, - landskap, rom og liturgi  
Anmeldt av Øyvind Woie i Vårt Land 25.06.2010

Arne E. Sæther har levert det mest omfattende innlegget i liturgidebatten i Den norske kirke. Et 413 siders overflødighetshorn om hva en gudstjeneste egentlig bør være.

I 1968 begynte Arne E. Sæthers vandring i kirkerommet. Da var han med å starte koret Crossing. Sæther fikk ansvaret for å forme en gudstjeneste for ungdom. Det første spørsmålet som dukket opp var: Hva er egentlig en gudstjeneste?

Opprydding. I boka På vei til det hellige fjell deler Sæther ivrig svarene han har funnet. Gjennom et helt liv har arkitekten og den tidligere rådgiveren for kirkebygg i Kirkedepartementet påvirket og formet norske kirkerom. Sæther har vært innom cirka 1.000 kirker. Ikke alltid uten debatt og kontroverser, langt fra alle har vært enige i Sæthers forslag. Han har blant annet dømt Mortensrud kirke i Oslo nord og ned.

På vei til det hellige fjell oppsummerer Sæthers livsverk og byr på omfattende innsikt og kunnskap til kirkelig fornyelse og utvikling. Han er tindrende klar i sitt ønske om å "rydde opp i det kaoset som vi ofte ser i våre kirker, og som gjør at budskapet blir ullent". Når Sæther sier rydde, så mener han det. Ting eller gjenstander som ikke har noe i kirkerommet å gjøre eller som virker forstyrrende på gudstjenesten vil han heller kaste ut. Det kommer tydelig frem i kapitelet om "Duker og annen innpakning". Sæther er tydelig og klar. "I de fleste norske kirker er alteret dynget ned av duker og forskjellige gjenstander". Her er ikke mye hensyn til det lokale bygdekvinnelaget som har brodert. Sæther vil at vi skal spørre hva duken skal fortelle: "Duker tar både unødig oppmerksomhet og kamuflerer liturgiske gjenstanders funksjon"", fortsetter han. Dette er en av bokas store kvaliteter, at den skaper refleksjon rundt det som finnes i kirkerommet og kirken selv.

Arne E. Sæther er ingen lettvint kritiker. Han går grundig til verks med hjertevarme og stort engasjement, og setter kirken og rommene dens inn i de store perspektivene. Sæther vandrer rundt kirken, ser på og studerer den utenfra fra ulike perspektiver, forklarer oss hvorfor gudshusene ligger der de ligger, både i lokalmiljøet og i den store verdenssammenheng. Han tar oss med på en vandring gjennon gudedyrkelsens historie, fra toppen av det hellige fjell til soloppgang og himmelretninger. Han tegner og forteller hvordan langkirken i vest har lagt vekt på vandringen og veien frem mot målet, mens de runde sentralkirkene i øst uttrykker Guds nærvær midt i blant oss.

Ukorrekt. Noen vil mene at forfatteren har overveldende mye på hjertet. Sæther gjør det ikke alltid like lett for seg selv med å dynge på med bilder og tekster som overlapper og flyter inn i hverandre. Deler av boken kunne vært redigert med hardere hånd, noen vil nok med faglig begrunnelse hevde at forfatteren burde leid inn en layoutekspert. Men samtidig er det dette som er noe av bokens store styrke. På vei til det hellige fjell er herlig politisk ukorrekt i møte med mange av de overdesignede bøkene som presenteres nå til dags. Sæthers verk blir som en kirkelig Ikea-katalog til inspirasjon og nytekning. Han manipulerer bilder og viser modeller, bretter ut og plukker fra hverandre kirkerom, flytter på altere og kirkebenker. I forordet skriver han at dette er et valg han er bevisst på, det er bildene som skal fortelle og det gjør de i 99 prosent av tilfellene. Det er sprekt og modig gjort når man lager en bok om et tema som til tider står i fare for å drepes av ord. Kirkelig debatt er ikke kjent for å være billedlagt.

Kirkelig coffeetable. Dette er en bok du kan bla i. lese litt, bla tilbake, studere og lære, i store og små doser. Den kan brukes i menighetsrådet, gudstjenesteutvalget eller bibelgruppa. Dette er en kirkelig coffeetable-bok, - breddfull av ideer og innspill som utfordrer trofaste og kirkelige løsgjengere

Summen av Sæthers kirkefilosofi finner vi i ideprosjektet "Underveis, - rasteplass for pilegrimsfolket". Her viser han frem en bygning hvor kirke og gudstjeneste smelter sammen. Kirkebygget blir en rasteplass for mennesker som er underveis i et landskap som strekker seg fra havet til det hellige fjell, fra livmor til grav, fødel til oppstandelse. Tolv søyler bærer et solid tak som tåler livets vær og vind men har spalter for å slippe inn lys og himmel, tykke murer skaper et beskyttelsessted for menigheten, der er dører ut til de fire himmelretningene, menigheten sitter rundt et alter som er plassert midt i rommet, rasteplassen der nattverden og ordet kan deles. Det er et rom nok til å gjemme seg bort og anledning til å bli sett. En slik kirke vil jeg gå i.

En kirkelig Ikea-katalog til inspirasjon og nytenkning.                  TILBAKE