UTVIKLING NATTVERDBORD, BORDALTER OG ALTER    
  se "Kirken som bygg og bilde" s.106- 109                        
                    FORNYELSE    
                             
    Før kirkene kom som egne bygninger, foregikk gudstjenesten i hjemmene eller i et hjem som var omgjort til fast huskirke. Spisebordet ble brukt til nattverden. Dette hjemlige preget ble brakt videre inn i de nye kirkene som ble bygget. Man hadde ikke alter men et bord som man samlet seg rundt med presteskapet bak. Bordet kunne ble kalt for alter fordi handlingen ved det ga assosiasjoner til Jesu offer. Etter hvert forandrer dette bordet seg til å bli også et alter, gjerne som en blokk- eller kisteform. I løpet av middelalderen forandres nattverden fra å være menighets bordfellesskap til prestens offerhandling.    
                               
                             
    Samtidig blir stedet for bordalteret mer og mer innelukket og forbeholdt presteskapet.      
               
            I kirken ovenfor ser vi hvordan det enkle bordet fra hjemmet har endret seg til alter og sarkofag. Stedet er markert med en stor baldakin. Fortsatt står presten på den andre siden av alterbordet. Men etter hvert blir det så mye på alteret og synet på handlingen der forandret seg, slik at presten fikk plass på forsiden.    
                               
   

Da kristendommen kom til Norge var kirkebygget delt i to deler. Sanghuset (koret) var for presteskapet og skipet for lekfolket. Mellom disse rommene var det en smal åpning. Nattverdbordet hadde preg av et blokkalter. I tillegg til alteret i koret var det sidealtere i skipet hvor lekfolk kunne be. 

 

Den ortodokse kirke beholdt skillet mellom kor og skip som en billedvegg, mens den lutherske kirke utvidet koråpningen og lot lekfolket få komme inn. Sidealterne i skipet ble tatt bort.

     
                               
   

Etter reformasjonen får altret en konkurrent i prekestolen. Den ble plassert på en søyle i skipet de store kirker eller fremme på siden av koråpningen i de mindre kirkene. Prekenens viktighet ble fremhevet i prekestolens størrelse og utsmykning. Den måtte plasseres på et sted hvor menigheten kunne høre og se presten. Etter hvert legges handlinger som burde foregå ved alteret, til prekestolen. Prekestolens betydning og den manglende forståelse for alteret, kommer særlig til uttrykk i det vi kaller "prekestolsalter", hvor prekestolen er plassert over alteret.

       
                               
               
    På siste halvdel av 1800-tallet "gjenoppdager" man alteret og det blir forlangt at det skal ha et eget "rom". Nygotikken med det tilbaketrukne korpartiet blir forbildet. Dette var samme tid som Norge hadde sin store kirkebyggperiode. Vi fikk kirken som "ser ut som en kirke".    
                               
    På 1960-tallet får man en ny gjenoppdagelse. Gjennom den liturgiske bevegelse og ikke minst etter Det andre Vatikankonsil, blir alteret som nattverdbord og menighetens samling rundt det, fremhevet. Presten står bak alterbordet vendt mot menigheten (versus populum). Dette ble raskt gjennomført i den katolske kirke, også i eldre kirker, mens det hos oss har tatt lenger tid. Her ser vi en kombinasjon av alter (den massive utformingen og materialet) og bord (bordplate).    
               
                               
    Bordalteret som menighetens store spisebord ble tydeliggjort her i Fyllingsdalen kirke (ark. Helge Hjertholm), hvor knefallet også kan settes helt inntil bordet.      
               
              Dette er bordaltere som begge fremhever bordfunksjonen samtidig som de har visuell tyngde.  
                 
         
  Her er alter og bord formet på en spesiell måte. Et stykke av "jorden" er løftet opp og vi ser "søkket i bakken".        
                               
                        FORNYELSE